Racingsesongen 2019

Undertegnede har nettopp fått ned pulsen igjen etter en heftig NM-finale på Vålerbanen, og det er på tide å reflektere litt på racingsesongen som har gått og å avsløre noen planer for 2020.


AutoClassic Racing har deltatt i to løp denne sesongen; Velodromloppet på Karlskoga og NM-finalen på Vålerbanen.


Velodromloppet:

Vi leide bobil fra Rent a Wreck for dette løpet, og dermed fikk jeg hyggelig selskap av kona denne helgen. Det ble en utrolig hyggelig helg i vårt Gelcoat-palass. Vi fikk etterhvert besøk av gode racingvenner fra Norge; Rolv og Johan Skulbru, Magne Hvamstad og Bo Svärd slo seg alle ned i campen vår og fikk kaffebryggingen til å tilta nye høyder. Motorbygger Harald Tolpinrud gjorde også en gjestevisitt i campen vår.

Fantastisk resultat i Sverige. To tredjeplasser! Ny sixpence ble det også 🙂

Første løp på lørdag var ganske udramatisk for min del, men jeg havnet på pallen for alle første gang! Jeg kvalifiserte meg til 3.plass og holdt posisjonen og kjørte inn til 3.plass i heatet – kun slått av Atle Ramberg i sin «uslåelige» Escort 1300GT og Kjell Wallins 8-ports Mini, rattet av Hans Beckert. Kjekt selskap å ha ved siden av seg på pallen med andre ord.

Søndagsløpet ble heftig for min del. Jeg startet i andre startspor, ved siden av Atle Ramberg. Jeg fikk en bra start og lå side om side med Atle inn i første høyresving. Han måtte da bremse ganske sent, og jeg fikk da en bedre utgang og kunne smette forbi på innsiden til høyre for ham – med litt kreativ bruk av curbs og gressplen. Dermed ledet jeg et racingløp for første gang i min «karriere». Ledelsen varte i et par-tre runder, hvor Atle hadde det rimelig travelt med å komme forbi, og det klarte han også ganske greit etterhvert. Andreplassen virket dermed ganske sikker – inntil jeg fikk svartflagg (teknisk)! Det viste seg at Cooperen hadde utviklet en lett oljeinkontinens, som medførte litt røykutvikling både i kupeen og utenfor bilen. Da var det bare å kjøre inn i fastlane og overbevise funksjonærene i en viss fart om at dette bare var en bagatell. Jeg fikk lov til å fortsette, og akkurat i det jeg la inn første gir igjen passerte hele hovedfeltet forbi på langstrekka. Jeg hadde en jobb å gjøre!

Nå var det ikke snakk om å være snill med verken bil eller motor. Hornene vokste ut gjennom hjelmen, giringen foregikk plutselig opp i 7500-8000 rpm og lysene ble skrudd på for å stresse de jeg planla å ta igjen. Jeg hadde få runder å gjøre det på, men jeg klarte å tråkle meg gjennom feltet. De andre førerne hadde nok med sine interne kamper i midten av feltet og når de oppdaget en grå Cooper med lysene på i bakspeilet, som så ut som den hadde rimelig hastverk, lot de meg enkelt få passere. Flere hadde ikke sett at jeg hadde vært innom fastlane en tur, og trodde følgelig jeg tok dem igjen med en runde! I siste sving passerte jeg danske Birger Madsen, og dermed ble det tredje plass denne dagen også. Noe skjedde med meg i dette løpet, og nå føltes det som farten virkelig var begynt å komme inn i den middelaldrende bilen og føreren. En artig kommentar falt fra Mini-fortkjører Hans Beckert etter løpet: «Hva har hänt med dej? Fan hva du kör!»

Jeg fikk skikkelig blod på tann etter dette løpet, og på vei hjemover begynte tanken på å satse litt mer begynte å snike seg inn.


Vålerbanen:


Neste løp på kalenderen for min del var NM-finalen på Vålerbanen. Dette er faktisk fjerde gangen jeg kjører dette løpet. Jeg var heldig og fikk innlosjert meg på Vålerbanen hotell. Været var ordentlig ruskete, så det var utrolig deilig med en god varm seng og dusj på rommet.

Lørdagen var det skikkelig vått, og uten regndekk på Cooperen ble kvalifiseringen ganske dårlig. Det eneste positive var at jeg var raskeste bil på banen med Yokohama-dekk. 11. startposisjon var uansett ikke allverdens å skryte av. Midt i løpet hoppet gasswiren av på gasspedalen, så jeg måtte innom fastlane en bitteliten tur for å hekte den på plass igjen. Jeg fullførte løpet, men endte vel mer eller mindre på sisteplass.

Lørdagens jumbo ga meg 17. startpor på søndagen. Nå var det imidlertid blitt tørrvær og folket rundt meg la over til Yokohama-dekk igjen. Nå var det ikke feige lag lenger! Starten gikk og jeg begynte umiddelbart å plukke posisjoner. Det er en utrolig kul følelse å kjøre forbi flere biler hver runde og jakte på de lenger opp. Litt hjulpet av en gulflaggsituasjon med påfølgende Safety Car, klarte jeg etterhvert å karre meg opp til 7.plass totalt. Foran meg kjempet Odd Andreas Ingebrigtsen, Joakim With og Lars Ingebrigtsen en innbitt kamp om 2.plassen i 1300-klassen. Bak dem lå jeg og vaket, som gjedda i sivet, og var klar for eventuelle feil som ble gjort. I nordre sving var plutselig Lars alt for sen på innbemsningen og jeg klarte å smette forbi ham. Da «gjenstod» det bare å se om jeg kunne få has på Joakim With og hans 1300GT Escort. Den brune Escorten jobbet hardt foran meg, og det var rett og slett ikke flere runder igjen å få forsøkt å gjort noe med ham. Det endte altså med 4.plass i 1300-klassen og 6.totalt. Et utrolig morsomt løp! Men regndekk må altså kjøpes inn…


2020:

Bil og fører er fremdeles i topp form, og planene er nå å forsøke å kjøre full NM-sesong til neste år. For å få til det må jeg ha litt hjelp av sponsorer, og den første er allerede på plass! Watch this space.