Aldri så galt...

Aldri så galt…

Det gamle ordtaket «aldri så galt at det ikke er godt for noe», var ikke akkurat det som stod i hodet på meg da jeg var på vei hjem fra Vålerbanen i august i fjor.

Dagen hadde begynt så fint. Med nybygget motor og rattrust som forsvant overraskende fort (etter å ikke ha kjørt løp på over ett år), satte jeg en av dagens beste tider under kvalifiseringen. Dermed havnet jeg langt fremme i startfeltet i løpet. So far so good.

Starten gikk, og jeg klarte å beholde min posisjon, men heller ikke ta noe særlig innpå dem foran meg. Det lå an til et rolig løp. Da plutselig, i nordre sving, sa girkassen min takk for følget, og jeg befant meg midt i banen uten fremdrift. Bilene bakfra kom fort, alt for fort. To av dem klarte så vidt å unngå min lille grå, men den tredje hadde intet sted å gjøre av seg, og traff meg bakfra i godt driv. Til alt hell var det Minikjører, gentleman og motorbygger Harald Tolpinrud som var den uheldige. Jeg tør ikke å tenke på hvordan resultatet hadde blitt om det hadde vært en Volvo «hundreogflerogførr», eller noe annet tungt som ville hilse på. «Dette var noe dritt» sa Harald forsiktig smilende da vi kom oss ut av hvert vårt Minivrak – uskadde. En kjapp tur til legen avslørte at vi var i god form. En blødende ankel og et blåmerke var alt jeg kunne skryte av.

Det var verre med våre elskede doninger. Haralds Mini var godt trykt inn i fronten, men motoren klarte seg heldigvis. Min Cooper viste seg å ha blitt 7 cm kortere, og jeg hadde ikke så mye å gå på fra før…

Alt kan fikses. Og platedeler til små engelske biler som er gode på å ruste seg selv i småbiter, er lett å få tak i. Så nå, noen måneder senere, er Cooperen like lang (les: kort) som før, og fått et nytt strøk med lakk på stussen. Dermed gjenstår bare montering, samt å finne ut hva som skjedde med kassa.

Men tilbake til ordtaket i starten. Denne kjedelige hendelsen gjorde at jeg plutselig fikk et uventet prosjekt å bryne meg på. Det var nemlig aldri noe tvil om at bilen skulle fikses. Oppretter måtte kontaktes, prosjektet planlegges, deler bestilles, og for sikkerhets skyld kjøpte jeg en ny trekkbil også. Alt dette resulterte rett og slett i at jeg ble mye mer «gira» på racing enn jeg har vært på lang tid. Jeg har attpåtil kjøpt ytterligere en racerbil. Sikkert mest fordi batteriet var såpass bra…

Hilsen den nyfrelste racingentusiasten.

Lykkelige minutter før det smalt...